Sverre Sørsdal -Fra olympisk sølv til kongens gull

Sverre Sørsdal

Fra olympisk sølv til kongens gull

Av Kjell-Ivar Pettersson

Sverre Sørsdal var overlege i Vardø. Først i to år fra 1934 til 1936. Senere i 12 år fra 1940 fram til 1952. Han var en norsk idrettslegende da han kom til Vardø. Historien om både idrettskarrieren og innsatsen under den 2. verdenskrig har ikke vært skrevet tidligere. Et olympisk år er en passende anledning til å fortelle både om bokseren i verdensklasse og de ekstraordinære utfordringene han sto overfor som overlege i Vardø under krigen. Historien begynner da han har flyttet til Oslo for å studere medisin.

En jævel av en rødhåret student

Høsten 1919 dukket en ny kar opp i AS Bokseskolen i Oslo. Han var 19 år gammel, høy, kraftig og fåmælt. Treningen på sandsekk og punchingball viste at han tok sporten alvorlig.

Sportsjournalisten Jacob Rolsdorph mintes sitt første møte med nykommeren. På vei til boksetreningen møtte han en kjenning som fortalte at:

”Her er kommet en jævel av en rødhåret student. Han slår verre enn en hest sparker. Blir du nødt til å gå noen runder me’n, så hold deg på avstand”.

Rolsdorph ble snart bedt om å gå noen runder med nykommeren.

”Gudskjelov var jeg lett på bena, så det var ikke så svært mange ganger jeg var i kontakt med nybegynnerens storslegger, men de gangene han traff var det så det skranglet i hodet, og jeg sendte vennen som hadde det gode rådet om å holde seg på avstand en vennlig tanke”.

”Jævelen” av en rødhåret student het Sverre Sørsdal. Han var 19 år og fra Hamar. Han hadde tidligere drevet med friidrett og roing. I 1919 begynte han å studere medisin i Oslo, og han meldte seg inn i Akademisk Boxe-Club. Der ble han raskt lagt merke til av treneren Georg Brustad.

Like oppunder jul i 1919 deltok han i sitt første stevne. Det ga ikke mye kamptrening. Sørsdal slo ut alle motstanderne i første runde. Vinteren 1920 ble det arrangert et internasjonalt boksestevne i Cirkus Verdensteater i Oslo. Danmark representerte det internasjonale innslaget. Kveldens hovedkamp var mellom den danske lett tungvekteren Martin Olsen og Sverre Sørsdal. Dansken hadde like i forveien beseiret Sørsdals trener Georg Brustad. Det ble en kamp norske bokseentusiaster ikke glemte. Sørsdals oppreiste nybegynnerstil forledet den danske veteranen til å tro at han sto foran en lett oppgave. Han gikk rett på nordmannen. En rett venstre på haka fikk Martin Olsen på bedre tanker. Han måtte ta i bruk all sin erfaring for å holde seg på bena gjennom kampen. Etter tre runder var de norske tilskuerne ikke i tvil om at Sørsdal hadde vunnet. Dommerne ga imidlertid seieren til dansken.

Til tross for tapet i Cirkus Verdensteater begynte Sørsdal å få et navn. Noen uker senere deltok den norske lett tungvekteren i et svensk boksestevne. Konkurrentene var svenske tungvektere. Han slo dem ut i første runde etter tur. I finalen møtte han den svenske tungvektsmesteren, 120 kilo tunge Bror Wester. Det gikk som i de andre kampene. Den var over i løpet av første runde. Wester ble telt ut.

Ut på våren vant han NM i lett tungvekt og ble deretter tatt ut til de olympiske leker.

Antwerpen 1920

I første runde møtte Sørsdal franskmannen Darbou. Kampen varte bare i ett minutt. Etter at franskmannen gjentatte ganger gikk i klinch, valgte kamplederen å diskvalifisere ham. I neste kamp sto amerikaneren Schell for tur. Det ble hardere. Schell sto på bena etter tre runder. Seieren til Sørsdal var imidlertid klar. I semifinalen møtte han briten H. Brown. Kampen ble erklært uavgjort. De måtte bokse en ekstra runde for å få en avgjørelse. Begge var slitne. ”Paa slutten av ekstrarunden overdøvedes spetaklet av en vældig røst fra tredie galleri: ”Aa dra teen da get” og Sørsdal efterkommer momentant anmodningen”. Den utrutinerte norske studenten var klar for olympisk finale.

Finalemotstanderen var amerikaneren Eddie Eagan. Under og etter 1. verdenskrig hadde han vært stasjonert i Frankrike, og der vant han det interallierte mesterskapet i mellomvekt i 1919.

Eagans rutine viste seg ved at han var en teknisk bedre bokser. Men Sørsdal tålte treffene og slo hardt fra seg. Første runde gikk uten at noen av dem klarte å få overtaket. Andre runde ble hissigere. Eddie Eagan hadde fått et blått øye, men det dempet ikke han offensive stil. Litt ut i runden brølte det amerikanske publikumet. Det så ut til at Eagan hadde fått inn en fulltreffer. Sørsdal tok imidlertid imot slaget uten å bli synlig rystet. Minuttet etter ble det stille. Sørsdal hadde truffet godt. Eagan var rystet og måtte gå i klinch. Amerikaneren kom til hektene og gikk igjen offensivt på nordmannen. Publikum ropte på ”knock out”, men begge sto på bena da runden var over. Før tredje runde hadde Eddie Eagan en knapp ledelse. Ingenting var avgjort. Kamputviklingen hadde vist at begge kunne slå hardt, og begge tålte mye.

Eddie Eagan startet runden offensivt. Han ville avgjøre kampen før full tid. Men det var ikke lett. Selv om han fikk inn harde treffere på nordmannen, var denne ikke synlig rystet. Sørsdal slo tilbake. Han hadde en enklere stil og teknikk enn amerikaneren, og det ga Eagan et poengmessig overtak. Nordmannen ble etter hvert sliten. Han måtte ta imot flere slag. Gongongen ringte runden ut. Eddie Eagan vant på poeng.

For en som hadde vært aktiv bokser i under ett år var ikke olympisk sølv et nederlag.

Eddie Eagan

Sørsdals finalemotstander i 1920 har en spesiell plass både i den olympiske historien. Han er den eneste som har vunnet olympisk gull både sommer-og vinter. Før vinterlekene i Calgary 1932 ble han invitert av Billy Fiske til å være med i hans firer bob i den olympiske konkurransen. Eagan takket ja og fireren vant olympisk gull.

Eddie Eagan var også en venn av den profesjonelle tungvektsmesteren Gene Tunney. De to ble kjent i Frankrike på slutten av 1. verdenskrig. Eagan sparret litt med Tunney da denne forberedte seg til tittelkamp mot Jack Dempsey i 1927.

Landskampseire

Etter den olympiske sølvmedaljen ble det mer stille rundt Sverre Sørsdals boksekarriere. Medisinstudiet krevde sitt. Sørsdal konkurrerte forholdsvis lite, men han fortsatte treningen. Han deltok i to landskamper. I Cirkus Verdensteater møttes Norge og Danmark til landskamp i 1923. Sørsdal stilte i tungvekt. Motstanderen var Egon Johansen. I tredje runde gikk dansken ned for full telling.

I januar 1924 representerte Sverre Sørsdal Norge i landskamp mot Sverige. Denne gangen stilte han i lett tungvekt. Motstanderen K. Engwald var ingen dårlig bokser, men det var en utakknemlig oppgave å møte en olympisk medaljevinner. Tidlig i andre runde møtte Engwald golvet, og der ble han en stund.

Paris 1924

Sverre Sørsdal stilte igjen opp i lett tungvekt i Paris 1924. Han beseiret amerikaneren Kirby på poeng i første kamp. I andre kamp ble ireren Kidley telt ut og i tredje kamp slo han belgieren Delarge. Det ble tap mot dansken Thyge Petersen i semifinalen. På denne tiden gikk de tapende semifinalistene til bronsefinale. Der skulle Sverre Sørsdal møte italieneren Saraudi. Italia trakk imidlertid sin mann fra bronsefinalen. Sørsdal vant derfor bronse uten kamp.

Paris lekene er de største i norsk boksehistorie. Sørsdals bronse kom i skyggen av Otto von Porats gull i tungvekt.

Amsterdam 1928

Før de olympiske leker i Amsterdam 1928 var Sørsdal ferdig utdannet. Han la opp som bokser og begynte som lege på sykehuset i Sauda. På forespørsel fra Norges Bokseforbund tok han opp treningen igjen og stilte i tungvekt i Amsterdam. Han slapp den innledende runden, og gikk rett til kvartfinale. Der slo han ned amerikaneren Chats tre ganger i første runde. Tredje nedslaging ble avgjørende. I semifinalen møtte han svensken Nils Ramm. Det ble en svært hard kamp. Sørsdal ble skadet i den ene armen, og kunne bare bokse med den friske armen. Han tapte på poeng. Deretter måtte han trekke seg fra bronsefinalen.

Hvalfangst i Sørishavet

Tidlig i 1930 årene var han med som lege på hvalfangst i Sørishavet to sesonger. I New York kjøpte han et moderne smalfilmkamera og filmet fra hvalfangsten. Filmen var et fast innslag hos familien Sørsdal ved markeringer av festlige anledninger som barnas fødselsdager ol. Etterpå fikk de se Chaplin. Filmopptakene ble levert til Nasjonalbiblioteket etter hans død. Klipp fra filmen hans ble vist på NRK i serien ”Nordmennenes egen historie” i et innslag om hvalfangsten i Sørishavet i 1931 og er i dag i salg som DVD.

Fangsten var for øvrig rekordstor dette året. I ettertid vet vi at dette var rovdrift på naturressursene.

Lege i Vardø

I 1934 begynte Sverre Sørsdal som overlege ved Vardø Fylkessykehus. Stillingen i Vardø var et vikariat. Han ble der i første omgang til 1936.  I 1940 var han tilbake som overlege ved Fylkessykehuset i Vardø.  Han opplevde at han hadde et stort ansvar, og at det var lange arbeidsdager. Blant annet måtte han opp om natta da hurtigruta anløp med pasienter som trengte øyeblikkelig hjelp. Om morgenen var han igjen på plass.

Ti kroner til dukke

En liten historie fra hans første periode i Vardø. I 1935 var femåringen Ruth Hammer på besøk i Komagvær. Der fikk hun en fiskekrok i fingeren. Den satt så komplisert at hun måtte til sykehuset i Vardø for å få den fjernet. Ruth husker at det satt en fisker på venterommet som hadde fått en kveiteangel i hånden. Han protesterte da doktor Sørsdal tok inn Ruth først.

For en femåring var overlegen et overveldende syn, stor og med oppbrettede skjorte. Ruth syntes underarmene var veldige. Inngrepet ble gjort uten bedøvelse. Det må ha vært smertefullt.  Sørsdal ble så imponert over jenta at moren slapp å betale. I stedet ga han ti kroner som Ruth skulle ha til en dukke. På vei ut av legekontoret kan Ruth huske at Sørsdal fortalte fiskeren hvor flink hun hadde vært, og at han forventet det samme av ham.

Else Sørsdal

Før han reiste nordover hadde han truffet Else Aschim. Hun var operasjonssykepleier på Røde Kors Klinikk i Oslo, og deretter ledende operasjonssykepleier på Drammen sykehus. De giftet seg etter hans første år alene nordpå. Hun ble med ham til Vardø i 1935. Det var til stor hjelp for ham at Else var utdannet operasjonssykepleier. Hun måtte ofte assistere ham under operasjoner. I brev til sin mor skriver Sørsdal at hun var til stor støtte for ham både i arbeidet og i drøfting av medisinsk faglige problemer. Hun var for øvrig aldri ansatt som sykepleier etter at hun giftet seg. På den tiden ville det vært uhørt om kona til en overlege var i lønnet arbeid.

De fikk datteren Randi i 1937og sønnen Eirik i 1940.

Hennes dagbok er en viktig kilde til beskrivelsen av dramaet under bombingen og vanskelighetene ved å organisere provisoriske sykehusløsninger.

Bombingen av sykehuset

Krigen kom til Norge. Etter hvert fikk Vardø tyske forlegninger. I 1940 var byen lite direkte berørt av krigshandlinger. Men Sverre Sørsdal fikk inn skadete tyske soldater. ”Det var ikke hyggelig” skrev Else Sørsdal ”når offiserer kom på sykehuset, leger, for å passe på. Men Sverre holdt dem på avstand. Og etter hvert lot de ham stelle med sine uten å blande seg inn.”

Byen fikk en mer utsatt posisjon etter Tysklands angrep på Sovjet i 1941, og ble bombet både av sovjetiske og britiske fly. Else Sørsdal og barna ble evakuert til Skipagurra i en periode. Særlig 1942 ble et hardt år for befolkningen. Bombing og branner fikk også betydelige følger for sykehusdriften.

Natt til 1. mars 1942 var det bitende kaldt og klarvær i Vardø. Det var måneskinn. Korsene på taket som viser sykehuset var godt synlig. Tre sovjetiske fly kom inn over byen. De slapp mellom tolv og tjuefem bomber. To av bombene traff Finnmark Fylkessykehus. Etter et par minutter begynte det å brenne. Folk strømmet til. Mange hadde familie og venner inne i bygningen. Redningsarbeidet pågikk mens vegger raste sammen. Brannslangene virket ikke som de skulle.

I sin dagbok beskrev Else Sørsdal bombingen. Den foregikk i to raid, og det var i det andre sykehuset ble truffet:

”Denne gangen var det alvor, og Gunvor, barna og jeg dro i kjelleren, Sverre til sykehuset.” Klokka fire om natten løp Else til sykehuset som da sto i brann. Ansatte og frivillige arbeidet med å redde pasienter og få dem plassert i hus. ”Ingen rakk å komme i kjelleren og det var heller ikke nødvendig for treffene gikk rett ned. Sverre og søster Martha var lenge inne i sykehuset for å få ut mest mulig og vi trodde de ble der inne. Jeg så ikke Sverre da jeg kom, men begynte å hjelpe og bandasjere sårede og få dem i hus.”

Mange mennesker utsatte seg for stor risiko for å redde de som var i den brennende bygningen. ”Søstrene og overlegen var blant de siste som forlot det brennende helvede”. Da redningsarbeidet og ryddingen var over ble det klart at nitten har mistet livet. Tre av dem var barn. En var tysk soldat.

Martha Eckmann (søster Martha) var den ene blant de mange offervillige som ble fremhevet etter redningsaksjonen. Hun fikk senere kongens fortjenestemedalje i gull.

Et kjølig forhold til okkupasjonsmakten

Etter brannen drøftet Sørsdal situasjonen med byens sivile myndigheter. De ba om et møte med den tyske stedskommandanten og ba om en brakke til sykehus. I en ”dagbok” som Else Sørsdal skrev til datteren Randi en gang i 1970-årene, beskriver hun hendelsen slik: ”Ortskommandanten var litt forbeholden overfor Sverre da de var på festningen hvor han holdt til. Han hilste på politimesteren, byingeniøren og de andre, men sa til pappa: Dem overlege tar jeg ikke i hånden, for de hilser ikke på meg på gaten.”

Sykehuset fikk lokaler i Vardø på Statens Lærebruk. Allerede samme kveld som sykehuset ble flyttet inn slo det bomber ned like ved siden av. Sverre Sørsdal opplevde at det falt bomber like ved mens han opererte. Sykehuset kunne derfor ikke være i byen. Høsten 1942 ble det flyttet  til skoleinternatet i Hamna i Syltefjord. Til å begynne med var det ikke elektrisitet der. Han måtte operere i lys fra lommelykter. Litt senere ble det installert en vindmølle som formidlet strøm. Sykehuset ble der i to og et halvt år.

Først i 1945 var sykehuset tilbake i Vardø. I 1951 fikk han Kongens Fortjenestemedalje i gull for sin innsats under krigen.

Året etter flyttet familien sørover. Først og fremst på grunn av helsa til hans mor. Sørsdal begynte som overlege ved fylkessykehuset i Søndre Land. Senere ble han overlege ved fylkessykehuset i Gjøvik. Etter at han hadde pensjonert seg som overlege i 1970 var han tilbake i Vardø i et ni måneders vikariat. Han avsluttet sin legepraksis i 1977.

Sverre Sørsdal døde i 1996.

Gullalderen

Like etter krigen kom Otto von Porat på besøk til familien Sørsdal i Vardø. De tok von Porat med til Reinøya for å plukke måseegg. Otto von Porat gjorde veldig inntrykk på unge Eirik Sørsdal, men da han fikk et måseutslipp midt i hodet, og innholdet rant nedover panna, forsvant noe av magien.

Det gikk for øvrig et rykte i Vardø om at de to ex bokserne skulle ha en oppvisningskamp. Det ble med ryktet.

I idrettshistorien er Sverre Sørsdal en av de fremste representantene for en epoke i norsk boksesport som betegnes som gullalderen. I denne epoken fikk Norge fire olympiske medaljevinnere: Sverre Sørsdal vant sølv i 1920 og bronse i 1924. Han er den eneste norske bokseren som har vunnet to olympiske medaljer og han var fram til 1956 den eneste i verden som hadde nådd tre olympiske semifinaler. Det store navnet i norsk boksehistorie er imidlertid Otto von Porat. Hans olympiske gull i tungvekt i 1924 og flere av hans profesjonelle kamper var i flere tiår en del av norsk idrettsmytologi.  Henry Tiller (mellomvekt) og Erling Nilsen (tungvekt) avsluttet denne norske epoken med sølv og bronse i Berlin 1936.

Journalisten Jacob Rolsdorph har kalt Sverre Sørsdal en mann for de store anledninger og gitt ham følgende ettermæle: ”Det var de store konkurransene som interesserte ham, og det var de han gikk inn for. Fest og farge var det alltid over hans boksing. Han hadde en stor fordel i sin kolossale slagstyrke, og ved at han praktisk talt var immun for slag. ”

Kilder:

Andersen, Per Chr: De olympiske leker gjennom 50 år. Oslo 1945.

Rønning, Randi Balsfjord: Vardø. Grensepost og fiskevær. Vardø kommune 1989.

Rolsdorph, Jakob (1949): Den rødhårete boksestudenten fra Hamar. Stavtaket.

Røyving, Egil (2000): KLAR … BOKS!

NORDMENNENES EGEN HISTORIE. Opplevelser fra Østlandet. 1. På jakt i Sørishavet.1931 - Når flåten fra Sandefjord fanger mer hval enn noen gang. DVD:  2005.

Randi Sørsdal har vært en viktig muntlig kilde.