Mor og far boksing

”Størst av alt er kjærligheten.” For hverandre og alle de andre.

Omfavnelsen er stor og god i det jeg tar steget inn i bokseklubben 19B30s lokaler på Byåsen.

Unike æresmedlemmer

Begge er æresmedlemmer i bokseklubben B-30. Begge har fått idrettens høyeste utmerkelse; Idrettskretsens diplom. Byrge har alle utmerkelser det går an å få innenfor boksinga, han har også bokset over 100 kamper selv. Og dømt 6200 kamper. Han har høyeste grad som internasjonal boksedommer.

Gretha er verdens første kvinnelige boksedommer. Hun har også et stort engasjement innenfor håndballen, og spilte sin siste håndballkamp i en alder av 62 år. - Tullat, vet du, sier Byrge og rister på hodet mot kona.

56 års ekteskap pryder praten. - Temperementet er på topp hos oss begge, det er slik det skal være, sier Gretha. Hun fylte akkurat 75 år, Byrge er 77. Han er dansk og kom til Norge i 1953. De har nærmest et magisk driv over seg, en stor vilje til å gjøre mennesker godt.

Det ligger mye bak det de har oppnådd. Og er beskjedne om sin egen heder, men det er menneskers hjerter de gleder.

Sosialt arbeid

Bokseklubben er deres andre hjem. Byrge begynte i klubben i 1953, og Gretha i 1955.
- Det var totalt kaos i klubben da jeg kom. Boksere var useriøse og klubben hadde veldig lite penger. Jeg innførte visse regler, og hadde blant annet nulltoleranse for alkohol. Kun de som oppførte seg og var seriøse fikk bokse kamper, forteller Byrge.

Han begynte etter hvert å finne mennesker fra rundt om i byen, og brakte dem inn på boksetrening. - Det var mennesker som kanskje ikke hadde det så bra, og som var litt på kjøret. Det var på mange måter sosialt arbeide, og jeg har fått mye fine gutter ut av det, fortsetter Byrge.

De har gjort mye for mennesker i og utenfor ringen - samhold er nøkkelen, det er tingen.

Etter hvert som Gretha og Byrge tok ansvar i klubben, vokste også økonomien betraktelig. Nå har klubben mye. - Vi iverksatte masse dugnadsarbeid for å få penger inn i kassa, sier Byrge. Likevel var det noe annet som også var tanken bak å få klubbens boksere til å jobbe. - Det er viktig å lære seg å jobbe for ting, og når man jobber sammen skapes det et samhold. Det gir et godt miljø. Man arbeider og hjelper hverandre, og ser at det gir resultater. Det skaper også god oppførsel. Dette har gitt oss et voldsomt godt samhold, forteller Byrge og fester et sterkt og varmt blikk.

Berget mennesker

For å en klubb i riktig retning, må også noen lyse veien for menneskene i den.  Det ekte paret har hjulpet mange mennesker. Både til å bli bedre boksere, og ha det bedre som menneske.

- Folk trenger retningslinjer for å komme på rett kjør. Vi innførte en hard, men rettferdig linje i klubben, og det lyktes vi med. Vi har berget mange mennesker på den måten, men det var så klart noen som ikke klarte det. Slik vil det alltid være, dessverre. Til syvende og sist er alt opp til deg selv, uansett hvor mye noen prøver å hjelpe deg, sier Byrge.

Gretha og Byrge skaffet også jobber til ungdommer i klubben som trengte det, og fokuserte alltid på at skolen var aller viktigst. - Utdanning har vi alltid sett på som helt nødvendig. Den skal alltid komme først, sier Gretha.

- Vi har fått rikt igjen

- Ved å hjelpe andre har vi også hjulpet oss selv. Det ser vi nå på gamledagene. Vi er som en stor familie her i klubben. Trenger vi hjelp til noe, har vi ti stykker fra klubben som stiller opp med en gang. Vi har fått rikt igjen, sier Byrge reflekterende. De ser begge goddemte ut. Det er også lett å se at klubbens medlemmer setter utrolig stor pris på mor og far boksing.

På spørsmål om det viktigste de har oppnådd innenfor boksinga, svarer de følgende. - Vi har fått ærlige og sosiale utøvere. Boksere med god oppførsel i og utenfor ringen. Det varmer hjertet vårt veldig, og betyr mye for oss. Det bekrefter at vi har gjort et godt sosialt arbeid, sier de. Begge smiler. Stort hjerte, stort smil. Varmen stråler og påvirker en selv.

-  I tillegg til store boksetalenter, har vi også fått voksne ut av ungdommer. Flotte, modne mennesker som har forståelse og toleranse for hverandre, sier de.

Forbilder

Forståelse og toleranse. - Drivkraften min er å ta vare på ungdommen, sier Byrge. Og da mener han ikke bare ungdom her til lands.

- Vi er også medlemmer av SOS-Barnebyer, og har vært flere ganger i Afrika med klær  og mat, forteller Gretha. Hjertene er store, drivkraften er slående. Godheten lyser opp partiklene i lufta rundt dette paret. Paret som har holdt sammen lenge, som har gjort handling av ord. Og som fortsatt gjør det.

De er forbilder for alle. Gretha og Byrge er ivrige i fortellingene om disse turene. - Du skulle ha sett de flotte ungdommene. Det er helt utrolig hvordan så mange kan bo på en så liten plass, og hva vi kan gjøre for å få dem til å ha det litt bedre, reflekterer Byrge.

- Boksere tapte til min store forskrekkelse

Gretha er Norges første kvinnelige boksedommer, og dømte sin første kamp i 1974. Dette til tross for sin bakgrunn som motstander av boksing. Før hun ble kvitt bokseresistansen sin, gikk det så langt at hun ga Byrge selveste valget. - Jeg sa han måtte velge mellom boksinga og meg, smiler hun.

Ettersom Byrge var og er lidenskapelig opptatt av sporten, måtte hun overvære mange boksekamper og stevner. - Jeg lærte utrolig mye om sporten, det er kunst, sier Gretha. Det var til slutt hennes enorme rettferdighetssans som sa at hun skulle bli dommer. - Jeg husker jeg sa til Byrge at jeg ikke trodde den og den bokseren tapte, og syntes det var ekstremt urettferdig. Boksere tapte til min store forskrekkelse, sier hun.

Sterk ryggrad

I Arbeideravisa fra 1970-årene finner vi en stor reportasje om Gretha og det unike hun var i ferd med å gjøre.
Journalisten: Men har du ryggrad til å stå i mot dine medsøstre og medbrødres kritikk - mange vil nok hevde at det å være boksedommer er en ytterst så ukvinnelig hobby…?
Gretha: Trenger man egentlig så sterk ryggrad for det, da?
Journalisten: Men tåler du å se blod?
Gretha: Det har jeg for lengst vennet meg til. Det ser alltid så mye verre ut enn det i virkeligheten er.

Ingen tvil om at hun er en tøff dame som ikke er redd for å handle ut i fra sine ord og sin tro.

Hun er også ihugga håndballdame. - Selv om mitt engasjement i boksinga har vært stort, må jeg si at håndball alltid har vært nummer en for meg, sier Gretha. Hun spilte sin første kamp for Rapp da hun var 12 år, og sin siste da hun var 62 år.

Møttes på speiderleir

De møttes på speiderleir i Gjøvik da Gretha var 13 og Byrge 16. Byrge er fra Danmark. De ble pennevenner, men Gretha hadde også flere pennevenner. Da Gretha var 16-17 år reiste hun for å besøke alle pennevennene sine. Da møtte hun også Byrge. - Siden var det umulig å bli kvitt han! sier hun.
- Hvem fridde?
- Vi ble nok enige. Og det største vi har gjort sammen, det er å gifte oss.

Siden den gang har de reist verden rundt, mye i forbindelse med boksinga. - De gode vennene vi har fått rundt omkring i verden, ja, det er helt utrolig… sier Byrge.

”Du tar ikke knekken på meg så lett”

De har ikke fått vært frisk hele tiden, men lar seg ikke stoppe. Byrge fikk hjerneslag for seks år siden, og dødsdommen på kreft i fjor. - Jeg ga klar beskjed til legen: ”Du tar ikke knekken på meg så lett”. Når er jeg helt frisk! Gliser han og hever stemmen. Han folder hendene og bøyer hodet fremover. - Det finnes ikke kreft i kroppen i det hele tatt, sier han betenkt og lar øynene hvile fredfullt på kona. Hun er ikke frisk. - Jeg har hatt diabetes to i mange år. Nå har jeg fått blodkreft, og vet ikke hvordan det går, men forutsetter at jeg lever i maange år til. Uansett har vi fullt opp med ting å gjøre. Dagene går i ett.

Byrge beskriver kona si som livlig. - Hun legger sjelen sin i det hun driver med. Det er derfor vi har fått til det vi har fått til.

- Byrge er ærlig, og hjelpsom bare jeg maser nok. Han har et sterkt temperement, svarer Gretha.

Byrge sier noe kjapt til sin kone på dansk. Gretha svarer: - Han kjefter på kjerringa si som vanlig, men da er han frisk, blunker hun.

Godheten gnistrer fra de rynkede øynene. De har levd, de har forstått. Og tatt var på stort og smått. Gretha og Byrge Byrgesen. Mor og far boksing.

”Størst av alt er Kjærligheten.” For hverandre og alle de andre.