For 75 år siden bokset Pete Sanstøl mot Al Brown på Bislett

De nå mer eller mindre glemte storhetenes forrige møte, var fire år tidligere i Sanstøls adoptiv by, Montreal i Canada, for VM tittelen i Bantam vekt (54kg). Den gang gikk Brown, den 175cm høye verdensmesteren fra Panama av med seieren med minst mulig margin, 8 runder mot 7 etter 15 runder med non-stop action.

Disse to var motsetninger i ordets rette forstand, den ydmyke og arbeidsomme Sandstøl fra Moi i Rogaland og den kontinentale livsnyteren Brown fra Panama som hadde bosatt seg i Paris hvor han levde løssluppent og blant annet hadde sin egen cabaret - opptreden.

Sanstøl spratt tilbake etter nederlaget med overbevisende seiere over flere toppboksere og klarte å manøvrere seg til enda en sjanse på tittelen sommeren 1935. I mellomtiden hadde ''Panama''Al Brown mistet tittelen og viste tegn på å være ''over the hill''.  Sanstøl sto da istedenfor ovenfor den beintøffe Sixto Escobar fra Puerto Rico. Kampen viste seg å være ensidig med Escobar i ledelsen hele kampen igjennom. Pete tok all verdens juling fra den hardtslående Escobar, men sluttet aldri å prøve. Montreal Daily Herald skrev:''Escobar beholdt tittelen, men Sandstøl vant publikum'' videre het det "Sanstøl skrev i går en episk historie i Montreals boksehistorie om rått mot, et enormt hjerte og fantastisk utholdenhet som aldri kan kopieres".

I mellomtiden hadde foretningsmannen og skøytepromotoren Oscar Olsen lagt planer om å få til et returoppgjør mellom Sanstøl og Al Brown i Oslo.

Sanstøl  innså for det første at han nærmet seg slutten av karrieren, for det andre var det en ganske god finansiell kontrakt på bordet og sist men ikke minst fikk han endelig det returoppgjøret med Brown han hadde lengtet etter i fire år.

Oppkjøringen gikk forøvrig ikke bare etter skjemaet. Kampen ble opprinnelig satt til 30.august, men måtte utsettes til 6. september, da Brown pådro seg en ankelskade under en visitt i Brussel. Kampen ble videre utsatt til 11.september, fordi Brown fortsatt ikke var helt bra og alt så endelig ut til å gå på skinner. Da det var tre dager igjen dumpet Brown ned på ringgulvet under treningen og med sterke grimaser holdt  seg til ankelen. skaden var ikke helt helet, og det ble nok en utsettelse. Denne varte bare i to dager, og kampen ble endelig satt til 13. september. Det ble i tiden opp mot kampen utgitt en egen Sanstøl avis, og de offentlige treningsøktene dro folkemengder til Bislett. Inngangen kostet 50 øre.

Da kampdagen den 13.09-1935 endelig innfant seg åpnet alle himmelens sluser seg og man fikk noe som ikke kan beskrives som noe annet enn et uvær, noe som reduserte antall tilreisende utenbys fra. Oscar Olsen hadde regnet med 20.000 tilskuere, men måtte ta til takke med 12.000.

Selve kampen startet tregt, med forhåndsfavoritten Brown i ledelsen. Han traff med flere gode venstreslag de første to rundene, men i tredje runde begynte han å klenge og holde, til publikums misnøye. Publikums buing lurte frem et smil hos Brown. Et godt plassert slag åpnet det gamle kuttet under venstreøyet til Sanstøl,et kutt han hadde pådratt seg under Escobar- kampen. Den rutinerte Brown visste å dra nytte av det. Han siktet konstant på Sanstøls kutt som blødde forferdelig. Sanstøl på sin side, traff med et par uheldige lave slag. I fjerde runde fikk Brown advarsel for holding, noe som gjentok seg i femte og sjette runde. Men nå begynte Sanstøls hardtrening og Browns ''søte liv'' før kampen å gjøre seg gjeldende. Brown gikk løs på kuttet med hooker resten av kampen, og prøvde desperat å score en knockout i niende runde, men nå var Sanstøl i føring, med det presset og tempoet han hadde holdt hele kampen. Tiende og siste runde prøvde en utslitt Brown å gjøre et siste forsøk på å vinne, men han fant det best å fokusere på det å stå kampen ut.

Kampleder Otto Griese fra Tyskland hevet Sanstøls arm som vinner med dommersifrene: 5 runder til Pete, 2 til Brown og 3 runder endte uavgjort. Sanstøl hadde endelig fått sin revansj og erklærte like etter at han skulle legge hanskene på hyllen.

Sanstøl hevdet i et intervju med Vi Menn's Erik Sletholt i 1975 at seieren over Brown var et resultat av hardt arbeid og en porsjon flaks. Flaksen besto av at alle i Oslo var så opptatt av at Brown skulle ha et hyggelig opphold at han konstant ble bedt med ut på byen. Party løven Brown storkoste seg i Oslo og fikk lite tid til trening, mens Sanstøl trente som aldri før. Brown utfordret senere Sanstøl til en tredje kamp og ville vedde 50.000 franc på seg selv som vinner, Men Sanstøl som var i ferd med å bli blind på sitt venstre øye lot klokt hanskene ligge på hyllen og kampen ble ikke noe av.

Sanstøl reiste så verden og bodde vekselsvis i Norge og USA . Han skrev mange artikkler for Norske aviser og blader, jobbet som kokk på en fiskebåt i Alaska og var ansatt på ett guttehjem på østlandet blandt mye annet.  I 1960 slo han seg ned i San Pedro California med sin kone Bessie og nøt familie livet. Pete døde i 1981.

Brown, på den annen side la hanskene på hyllen i 1939 og flyttet til Harlem,New York hvor han håpet å finne arbeid med cabaret show av den type han hadde gjort under sitt opphold i Paris, men det var ikke noe å oppdrive så han gikk tilbake til boksingen. Han bokset frem til 4. december 1942. like etter ble han arestert for kokain besittelse og deportert i ett år. Han vendte siden tilbake til NY der han fant arbeid som sparring partner for ''up and comers'' for 1 dollar per runde.  Brown var 48 år gammel da han i 1951 kolapset på gaten av tuberkolose. Politiet trodde han var full og lempet ham i fylle arresten . Ettervert ble han overført til Sea View Hospital der han døde pengelens den 11.april 1942 uvitende om at en av de store avisene i Paris samlet penger for å betale hjemreisen hans .

Brown og Sanstøl ble i ettertid husket og mintes svært forskjellig. Brown ble et fast inventar på lister over tidenes beste Bantamvektsboksere og hyllet i all verdens Hall of Fames, mens Sanstøl ble stort sett glemt. De siste årene har derimot Sanstøl nytt en rennesanse. Han ble valgt in i World Boxing Hall of Fame i 2005 og i 2006 ble det reist en minne stein for ham på hans fødested Moi. Lund historie og ættesogelag fikk hans selvbiografi fra 1957 (som i sin tid ikke ble utgitt) utgitt og han ble annerkjent som den 21. beste Bantamvekteren av International Boxing Research Organisation.

Når Norske idrettsprestasjoner telles opp, blir lett den lille mannen fra Moi med det store smilet glemt når han burde huskes. Hans herjing i Bantamvektsklassen på slutten av tyve- og begynnelsen av trettitallet, burde regnes som en av de største prestasjoner noen Norsk idrettsutøver har prestert. Av verdens nærmere 40.000 yrkesboksere på den tiden var han i det øverste sjiktet.

Skrevet av
Remy Damlien

Pete Sanstøl