VM for kvinner i Kina - sett med dommerøyne
VM for kvinner i Kina - sett med dommerøyne
Etter en uke, 205 kamper og mye god boksing er VM for kvinner i Ningbo City ferdig. Historiens største kvinne-VM samlet hele 218 boksere fra alle fem verdensdeler, selv om de aller fleste kom fra Asia og Europa. Afrika hadde påmeldt fem lag, men kom med kun to. Amerika hadde med fem lag, mens Oseania stilte kun med lag fra Australia. 14 lag stilte fra Asia, mens Europa stilte med hele 18 nasjoner. Vertsnasjonen Kina tok fem gull, Tyrkia to, Canada to, Irland, India, Nord-Korea og Polen ett hver.
Nivået i internasjonal kvinneboksing er blitt veldig høyt, både på fysisk og taktisk nivå. Bare siden Moskva-VM i 2005 har nivået økt betraktelig, og terskelen for å ta medalje i dette VM var derfor også mye høyere enn i 2005. Personlig synes jeg dette mesterskapet viste hvor eksplosive mange av kvinnene har blitt, noe man må være for å score poeng etter det systemet vi dømmer etter i dag. Det som gir akseptert poeng er rene, harde enkeltreff, og eksplosive boksere med temposkifte vil selvsagt ha en fordel her (slike boksere vil selvsagt ha en fordel uansett). Den store forgrunnsfiguren i så måte var etter min mening irenes Katie Taylor, som startet litt tungt (sykdom i kroppen), men som vant sine tre siste kamper på en overbevisende måte. Finalen mot kinesiske Cheng Dong endte med utklassingssifrene 13-2! Makan til eksplosiv bokser skal man lete lenge etter, og jeg tør påstå at du ikke finner mange norske herreboksere som matcher hennes temposkifte, og eksplosive boksestil.
Når det gjelder dømmingen i mesterskapet bærer den preg av lavere score enn før, dette på grunn av evalueringssystemet som jeg har nevnt før. Det som er viktig er å få flest mulig aksepterte treff (altså at minst tre dommere trykker samtidig), og derfor er man mer forsiktig nå enn tidligere med hensyn til å trykke. I ujevne kamper vil det da være slik at den gode bokseren scorer poeng, mens den svake bokseren har problemer med å score noe særlig i det hele tatt. I jevne kamper derimot, er vi veldig forsiktige med å trykke noe særlig på noen av bokserne, og i dette VM, og da særlig i semifinalene og finalene, har vi derfor hatt noen svært jevne kamper som ender 3:4, 6:5, 7:5 etc.
Personlig synes jeg dette gjør det mye artigere å dømme, enn før hvor vi trykket nesten hver gang en bokser strakk ut armen. Nå er vi nødt til å være mer konsentrerte, fordi hver eneste punch kan være utslagsgivende. Dette betyr jo også at det blir viktig for bokserne å unngå advarsler, fordi en advarsel som kjent gir to poeng til motstander. I VM har vi hatt to-tre kamper hvor advarselen faktisk har blitt den avgjørende faktoren, og så kan man selvsagt diskutere hvorvidt det er riktig at en advarsel skal kunne avgjøre en kamp. I VM har vi blitt bedt om å være forsiktige med å gi advarsler i slutten av kamper, men også fått ros der dette har vært nødvendig (for eksempel i et tilfelle hvor en bokser slo etter STOP, og det var fem sekunder igjen av kampen).
Jury og de teknisk delegerte har vært veldig ok å arbeide sammen med, og det er tydelig at ”de nye” i styre og stell også på dette området har ønsket forandringer. Vi blir behandlet meget bra, ingen blir utskjelt i offentlighet, men tatt til side etter møtene for individuelle samtaler. I semifinalene fikk kun 13 av 25 dommere dømme i ringen, og fem av dommerne fikk heller ikke dømme poeng.
Nivået på dømminga har vært noe ujevn, men i det store og hele har vi fått de riktige vinnerne, og både jury, teknisk delegerte, president Wu og executive-direktør Kim har gitt oss ros for den måten vi har dømt på.
Personlig fikk jeg 44 kamper som poengdommer, og 10 i ringen. Selv om vi fikk beskjed om at evalueringssystemet ikke skulle være avgjørende for rankingen av dommerne, har nok juryen likevel lagt dette til grunn når vi skulle evalueres. Jeg fikk tre finaler som poengdommer, og èn som kampleder, noe jeg er veldig godt fornøyd med. Kampen i ringen var Jackson, USA mot Spencer, Canada i
Hva så med fremtiden? Executive-direktør Kim fra Korea informerte oss om fremtiden både for boksere, ledere og dommere. Det skal som kjent opprettes akademier for boksing rundt omkring i verden, og det første skal visstnok bygges i Canada. Disse akademiene skal være åpne for alle forbund, og her skal man kunne dele erfaringer, holde seminar og kjøre treningsleire både utenfor sesong, men også i forkant av store mesterskap.
For dommere er det også tenkt noe lignende, og det er foreslått at det skal holdes 2-3 seminarer for de beste dommerne i året i tillegg til de internasjonale turneringer og mesterskap som arrangeres. AIBA skal ta ut dommere til mesterskap og store turneringer, og ikke som nå hvor det er de enkelte lands forbund som sammen med dommerne lager planer for dette. Det nye ”regimet” har jo ønsket forandringer, men hva vil så dette føre til? Jeg, Henry (dommer fra Danmark) og Stefan (dommer fra Sverige) diskuterte dette, og fant ut at det er kroken på døra for alle som faktisk har et liv utenom boksingen. Hvordan skal vi som er forholdsvis unge kunne forsvare overfor våre familier og arbeidsgivere at vi må ha fri 50-100 dager i året for å kunne drive dømming på et forholdsvis høyt nivå? I dag kan vi faktisk i god tid sammen med dommerkomiteen (og familien) legge planer for deltakelse i mesterskap etc, og dermed skape minst mulig problemer for familie og arbeidsgiver. I en del land er det faktisk slik at de som dømmer boksing, jobber med boksing også i det sivile liv (særlig i Russland, og de gamle østblokklandene). For dem vil ikke dette bli store forandringene, men for oss vil det ha helt andre virkninger.
Et annet aspekt dette bringer med seg, er at målet om å få flere ”unge” dommere inn internasjonalt selvsagt vil strande. Dermed vil det ”nye” regimet sørge for at de gamle dommerne fortsetter å dømme, mens de unge må prioritere annerledes. Jeg håper at våre forbund gjennom våre internasjonale representanter Ørnulf og Bettan (Sverige) tar med seg dette videre, for jeg tror faktisk ikke at AIBA-kollegiet ser hvilke ringvirkninger dette vil få.
Vi ble også informert om to nye forandringer: En dommer som har vært i OL skal ikke kunne dømme flere OL, nettopp for å sørge for at det blir litt utskiftning av de dommerne det satses på i de ulike land. På den måten vil forbundene måtte slippe til nye krefter, og dette er nok etter min mening en fornuftig vei å gå.
Det andre er at prøvene for å gå opp, eventuelt forsvare sin AIBA-grad som dommer, skal forandres radikalt. I dag har vi en muntlig, en skriftlig og en praktisk delprøve som må bestås før vi godkjennes, mens det i fremtiden vil bli seks delprøver. Dette konseptet er ikke ferdig utviklet, men frem til det er det (i desember neste år), vil det ikke bli flere eksaminasjoner.
Kina-VM har vært en flott opplevelse, og så får vi bare håpe at de norske damene er tilbake med medaljer i neste VM!
Hilsen
Sigmund Aagaard